9. Bjørn Bjørnson
(sjå nr. 8 c) fekk bygselbrev på Kaltveit av Lars Jonson Nedre Hidle i 1739. Ikr. 1740 vart han gift med Anna Oddsdtr., truleg ei dotter av Odd Jensson Kjølvik. Ho døydde i 1754 berre 32 år gamal. Barn ho let etter seg:
a.Bjørn Bjørnson 7 år 1754, g. 1773 m. Kirsti Torkelsdtr., busett Kyle.
b.Markus Bjørnson 3 år 1754, g. 1773 i Nedstrand m. Ragnhild Ådnesdtr. Kleiberg.
c.Ingeborg Bjørnsdtr. 11 år 1754, g. 1769 m. Ommund Ommundson, budde på Kaltveit.
d.Halvar, 6 veker, døydde same året (1754).
Bjørn Bjørnson gifte seg oppatt i 1754 med Johanne Pedersdtr. Lille Bjelland i Nedstrand. Ingen barn med henne. Bjørn Bjørnson Kaltveit grl. 19-12 1768 55 år gamal.
Bjørn Kaltveit var nok litt av ein forblåsar for bøndene i Jelsa. I 1766 kom det framlegg om ekstraskatt. Bøndene lika ekstraskatt endå låkare enn vanleg skatt og vart enige om å møtast ein fastsett dag på Finnøy og protestera. Dessutan mistenkte dei lensmann og prest for at dei hadde eigen bate av innkrevjinga av skatten. Det var Bjørn Kaltveit som skulle varsla jelsabuen om å møta på Finnøy. Lensmannen Knut Lovra var lei for mistanken om at han hadde bate av ekstraskatten og stemnde Bjørn Kaltveit inn for tinget. Første vitne var Anders Økstra som prova: «at sistleden 2. juni inneværende år som var en søndag etter gudstjenesten ved Jelsa kirke, advarede sognepresten herr Arentz almuen at han holdt for ingen burde reise til det omtalte møte på Finnøen påfølgende 4. ditto. Bjørn Kaltvedt som søndagen tilforn hadde sendt sin datter Ingeborg til Jelsa kirke for å tilsi almuen å møte på Finnøen, fremtrinede til presten, talede, men ordene kan vitnet ikke erindre, dog erindrede dette at lensmannen sa at de mistenkte både ham og andre som hadde med ekstraskatten å bestille, at de derav hadde sin fordel, hvortil Bjørn Kaltvedt svarte: Ja, det gjør vi. Provsten, som en alvorlig og gudfryktig mann, svor en ed at han aldeles intet hadde av ekstraskatten, ei heller de andre som dermed hadde å bestille. Så vidt han kunne lese forordningen visste han ikke bedre enn at skatten således som krevet skulle betales. Par det noen blandt almuen som visste annet derom enn han, så ville han gjerne vite grunnen de hadde dertil. Advarede atter almuen og ønsket at ingen av hans menighet ville reise til Finnøen, ti han fryktede for en så stor samling kunne ha farlige følger. Bjørn Kaltvedt svarte og talede, men som en stor mengde av almuen fremkom og talede tillike, kunne vitnet ikke observere ordene, men så provsten gikk fra kirken. Tret ikke hva beslutning siden ble tatt, men på hans reise til Stavanger om Finnøen den 4. juni nest etter så han Bjørn Kaltvedt med flere av Jelsa prestegjeld blandt andre forsamlede på Finnøen.»
Gudmund Olson Fuglestein vitna:
«at herr provsten tilla sine ord at han skulle gjerne gi 1 rd. til de fattige om ingen av hans menighet ville reise til Finnøen, det ville være en ære for ham selv og hans menighet.»
Bjørn Kaltveit bad lensmannen om årsaking for mistanken og sa at han alt sidan provsten herr Arentz svor ein så dyr eid hadde han ingen mistenkt for bate av ekstraskatten, serleg sidan slik mann som provsten vart så heftig at han erklærte sin og andres uskyld under eid.
«Ti kjennes for rett Bjørn Kaltvedt bør første alm. ting på ordentlig måte innen tinget tilstå at hans beskyldning mot lensmannen var ugrunnet og alene av en hastig ubetenksom overilelse uttalt, som han tilbakekaller og beder om forlatelse. I mangel av sådan deprecation bår han ansees som en lögner. Til Knut Lovres ydermere satisfaction bør Bjørn Kaltvedt bøte til Stavanger hospital 3 rd., til Jelse sogns fattige 3 rd., til justiskassen 3 rd. samt denne saks prosessomkostning med 2 rd.»