Magnus Berrføtt, eller Magnus III Olavsson, ble født 1073 og falt i strid 1103, konge i Norge i tidsrommet fra 1093 til 1103.
Kong Magnus var en utenomekteskapelig sønn av Olav Kyrre (den fredelige) og Tora Jonsdatter. Magnus Berrføtt (Barfot) markerte ny aggressiv og ekspansiv politikk for landet med vekslende hell, men en del av øyene med norsk bosetning mot Skottland, foruten Orknøyene og Hebridene, ble enten lagt inn under eller bundet tettere til Norgesveldet
Magnus Berrføtt ble tatt til Norges konge i Viken da Olav Kyrre var bilagt, men i Opplandene sitter den aldrende stormannen Tore på Steig i Gudbrandsdalen, og derfor kalles Steigar-Tore. Han har sønnen til Magnus Haraldsson, bror til Olav Kyrre, til fostring. Håkon Torefostre kalles han, en ung mann på knapt 25 år og helt dominert av sin fosterfar som får Håkon erklært som konge i Opplandene. Deretter drar de til Trøndelag og på Øretinget krever de kongsnavn og delt rike, slik som da Harald Hardråde og Magnus Olavsson en stund hadde.
Trønderbøndene er ikke lystne på enda en konge, men på Tores råd gir Håkon det ene valgløftet etter det andre: han ville fjerne landøreavgiften og andre retterbøter, og når han i tillegg også fratar dem plikten med å gi kongen julegaver går trønderne med på å gi ham kongsnavn